Tegnefilm

Produksjonsteknikkene for tegnefilm har utviklet seg mye de siste årene, og det lages sjelden en «ren» tegnefilm lenger – som regel er dataskapte effekter involvert i filmer med store budsjetter. Før celluloid, gjennomsiktige ark av en slags plast, ble tatt i bruk, ble hver enkelt tegning tegnet for hånd. Både den stillestående bakgrunnen og den «bevegelige» forgrunnen, ble da tegnet på nytt. Dette kan blant annet sees i eksperimentfilmen Gertie the Dinosaur fra 1914 av amerikaneren Winsor McCay, men også i andre kortfilmer som for eksempel er tegnet på tavler. Dette er meget tidkrevende. En metode kan være at bakgrunnen og figurene ble tegnet på forskjellige ark, og figurene deretter skåret ut fra papiret og plassert over bakgrunnen. Men tegnefilmen begynte ikke å ta av før man begynte å tegne figurene på plastark som kunne legges over bakgrunnen. Etter at animatørene hadde tegnet på papir, ble tegningene overført for hånd til plastarkene og deretter fargelagt på baksiden og til slutt festet på film. Slik celle-animasjon var en dyr prosess, og fra og med tegnefilmen 101 dalmatinere, som kom i 1961, sluttet Disney å male av de originale blyantskissene for hånd, og tok i bruk kopimaskiner for å trykke dem direkte på celluloiden, en metode som ofte kalles for xerografiprosessen. De første årene var det kun mulig å trykke dem i svart, noe som var med på å bidra til at animasjonen fikk et mer skisseaktig og rufsete, men også mer levende preg over seg. Få år etter ble samtlige tegnefilmer verden over laget på denne måten. I dag er det også blitt mulig å lage tegnefilm selv uten papir, hvor man tegner direkte på dataskjermen, en metode som Disney tok i bruk i sin nye tegnefilm kalt The Princess and the Frog.

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License